Alt du trenger å vite om tekstiler

Har du lagt merke til at en silkebluse gjerne føles svalende og deilig på sommeren, mens en ullgenser holder deg varm på skituren, selv når du er svett? Valg av tekstiler er alt annet enn tilfeldig når du designer og produserer klær. Ulike stoffene besitter unike egenskaper som påvirker hvordan plagget føles på kroppen.

Disse kan enkelt sagt fordeles inn i naturfiber og syntetiske fiber.

Naturfiber

Innenfor naturfiber finner vi materialer som bomull, silke, ull og lin – rett og slett hentet fra naturen.

Bomull er blant verdens mest brukte naturfibre og er blitt brukt i flere tusen år. De største bomullsprodusentene i verden er USA, India, Kina og Egypt.

Bomull er kjent for å være et lett materiale som puster, som lett absorberer vann, men som også tørker raskt. Det er sterkere enn silke, men ikke like sterkt som ull og kan lett revne. Stoffet blir ofte brukt i t-skjorter, skjorter og bluser, kjoler og skjørt, gensere og jeans. Materialet tåler høye vasketemperaturer og passer derfor perfekt til undertøy og sokker.

Bomull kommer fra bomullsplanten, som nærmest ser ut som små skyer på strå, og har en naturlig hvit- eller gulaktig farge. Enkelt forklart skiller man bomullsfrø fra planten og fjerner skitt før man lager lange fibertråder av det. Trådene blir spunnet til garn, farget og deretter vevd til et tekstil. Jo lengre fibret er, desto bedre kvalitet har bomullen.

Dessverre krever bomullsproduksjon ekstreme mengder vann. I tillegg bruker en ofte mye sprøytemidler i dyrkingen av bomullsplanter, ettersom planten lett angripes av skadedyr. Derfor blir det ikke sett på som et miljøvennlig tekstil – selv om det kommer fra naturen.

Økologisk bomull er resultatet av nye dyrkningsmetoder som startet på 90-tallet. Det innebærer at bomullsplanten etter høsting av fibre blir skåret ned ved roten og pløyd ned i jorden. Bakken ligger deretter urørt i minst 90 dager i vintersesongen, før nye planter settes ut. Slik skal overlevelsesmulighetene for skadedyrene reduseres. I beste fall kan en sløyfe bruken av plantevernmidler med denne metoden.

Silke kommer opprinnelig fra Kina, og var det første landet som drev med spinning av silke. De startet produksjonen for 3000-4000 år siden. Nå lages silke i hele verden, men Kina er fremdeles den største produsenten.

Silke puster og er blant de sterkeste naturfibrene som finnes. Det er mykt og luksuriøst, men lite stretch. Det oppleves svalende om sommeren og varmende på vinteren, og passer best i plagg som nattøy, bluser, kjoler og i dresser.

Det finnes ulike typer silke. Dyrket silke fremstilles fra kokongen til en liten sommerfugl, som lever på morbærblader. Villsilke lages av en annen art som lever på eikeblader. Denne silken lages blant annet i Kina, India og Thailand. Den er grovere og ikke like glatt som dyrket silke.

I produksjon av silke høsten bøndene kokonger fra silkeormen, og varmer dem opp slik at ormene ikke springer ut. Så drar en ut silkefibret og fester det til det neste fibret, og lager på den måten garn. Så farges det og veves til et tekstil.

Noen dyrevernsorganisasjoner er imot denne prosessen, og mener det er mulig å lage silke uten å drepe silkeormen. Ellers skal silkeproduksjon være en av verdens mest miljøvennlige, blant annet fordi morbærtrærne ikke trenger sprøytemidler.

Silke er et tekstil som er vanskelig å produsere, og på grunn av transportkostnader er det dyrt å flytte silke fra opprinnelsesland til sluttforbruker. Dette er faktorer som gjør at silke er og forblir et dyrt materiale.

Ull kommer naturligvis fra sauen, og er et av de mest bærekraftige materialene som finnes. Rett og slett fordi det er et fantastisk materiale, og sauen uansett må kvitte seg med ullen sin i ny og ne.

Ull puster og transporterer fukt vekk fra huden. Det er derfor fint å bruke ull innerst når en skal kle seg lag på lag. Og skulle du bli svett mens du har på deg ull, vil du fort merke at du likevel ikke blir kald – i motsetning til hvis du blir svett i en akrylgenser, som ikke puster. Ull er også bakteriehemmende og forhindrer at svettelukt setter seg i klærne dine. Det er selvrensende, så du trenger heller ikke å vaske ull så ofte. Det å lufte et ullplagg gjør like ofte susen. Ull er også flammehemmende og temperaturregulerende – derfor kan du godt bruke ull på svale sommerkvelder også.

Det finnes flere ulike typer ull, hvor merinoull, mohair, alpakka, kasjmirull og angora er blant de mest kjente. Her til lands har vi selvfølgelig også norsk ull. Mens den norske ullen kan betegnes som grovere og striere, er merinoullen myk og deilig. Kasjmirull fra kasjmirsauene er den mest luksuriøse ullen som finnes og føles fantastisk på kroppen. Angora kommer fra angorakaninene. Angoraullen er imidlertid satt i fokus av dyrevernsorganisasjoner ved flere anledninger, med bakgrunn i dyreplageri.

Lin skal ha eksistert for over 36.000 år siden i Europa og var svært populært i oldtidens Egypt og i antikkens Hellas. De siste årene har populariteten dalt, ettersom produksjonen er tidkrevende. Det til tross for at tekstilet sitter på gode egenskaper.

Lin både puster, absorberer vann, tørker raskt og er deilig i varme og fuktige klima. Lin har imidlertid lite stretch, og passer derfor best i plagg som løse skjorter, kjoler, skjørt og dresser. Et annet minus er at lin fort blir krøllete.

Lin har en naturlig hvitfarge og kommer fra linplanten, og produseres mest i Kina. Etter at bøndene har høstet planten, fjernes blad og frø før de knekker stilkene for å få ut de brukbare fibrene som er gjemt inni. Så gres det til lange tråder og spinnes.

Syntetiske fiber

Klassiske syntetiske tekstilfibre er polyester, akryl, nylon og elastan – eller stretch, om du vil. Disse er laget av petroleum, altså olje. Olje kan altså brukes til å fremstille fiber.

I tillegg har syntetiske fibre en underkategori, nemlig regenererte fibre. Dette er fibre som stammer fra naturen, men som forandres ved hjelp av fossilt brennstoff for å forbedre egenskapene, slik at de blir til kunstfibre. Viskose og rayon, som opprinnelig kommer fra trecellulose, er typiske regenererte fibre.

Polyester kan sees på som kongenav de syntetiske fibrene. Den ble først lansert i England i 1947, og bruken av dette syntetiske tekstilet vokste heftig på slutten av 1900-tallet. Det er i dag det mest brukte tekstilfibret. Polyester kan produsere til både tykke og finere typer tekstiler, og egenskapene vil avhenge av tykkelsen på fibrene.

Polyester er det syntetiske fibret som tåler varme best. Det blir fort rent, tørker fort og blir ikke krøllete verken i bruk eller i vask. Det har dessverre en tendens til å lukte vondt i kontakt med svette, og tettsittende plagg i polyester ender derfor opp med å bli vasket ofte.

Alle tekstiler mister fiber i bruk og vask, og ettersom syntetiske tekstiler er laget av plast, bidrar både bruken og vaskingen til at mikroplast spres i naturen. Det positive med polyester er at produksjonen krever ganske lite vann og energi. Samtidig kreves det flere kjemikalier.

Akryl ble først utviklet i 1941 av selskapet DuPont, men ble masseprodusert på 50-tallet. Akryl brukes mest som etterligninger av naturmaterialer, som fuskepels og ullgensere – mange forbinder det nok med varme strikkegensere som ikke puster.

Det er det svakeste av de syntetiske fibrene, men det har likevel flere gode egenskaper – det verken krøller eller krymper, og tar ikke opp fuktighet. Det kan brukes til å lage lette stoffer og varmeisolerende plagg. Det er imidlertid mer følsomt overfor varme og tar lett fyr – så en skal være svært forsiktig med å henge akrylgenseren sin ved siden av levende lys på hytta. Det tåler vask godt og tørker raskt.

Elastan er en kunstig tekstilfiber som er svært elastisk. Den utvider seg mye og trekker seg tilbake til sin opprinnelige størrelse, og brukes for å gi plagg mer elastisitet. Det ble oppfunnet av kjemikeren Joseph Shivers for selskapet DuPont i 1959.

Tekstilet tåler svette, saltvann, fett og klorvann, og er derfor perfekt i klær til bading og trening. Det er elastan som gir plagg stretch, eksempelvis når det blir brukt i jeans. Andre typiske plagg som inneholder elastan er strømper, undertøy og støtteplagg.

Elastan kan også blandes inn i plagg for å gi stretch og bedre passform, som i t-skjorter og bukser. Fibret brukes også i små mengder i strikkeplagg, overdeler, dresser, jakker og bukser.

Dette for å gjøre de mer elastiske og for at de skal gå tilbake til sin opprinnelige form etter bruk. Det reduserer imidlertid levetiden på plagget.

Nylon er rett og slett et varemerke for polyamid, som også er en type syntetisk tekstilfiber. Det første patentet på fremstilling av nylon kom tidlig på 30-tallet. Gjennombruddet for nylon kom særlig i form av nylonstrømper og nylonskjorter.

Regenererte fiber

Rayon, hvor et av de viktigste er viskose, kommer først og fremst fra trecellulose. Tekstilet oppleves behagelig på huden, puster og absorberer mye fukt. Det brukes gjerne istedenfor bomull i plagg som kjoler, skjorter og t-skjorter.

Rayon ble først laget i Storbritannia, selv om Kina i dag er den største produsenten, ved siden av land som Pakistan, India og Indonesia. For å lage rayon går cellulosen gjennom en prosess for å gjøre det til det myke tekstilet vi kjenner det som i dag. Prosessen består blant annet av at cellulosen kokes og tilsettes stoffer som setter i gang en kjemisk reaksjon.

Det første regenererte fibret ble fremstilt av franskmannen Hilaire de Chardonnet i 1889, og ble først laget som et alternativ til silke.

Stoff i viskose krymper i vask og krøller både når du bruker og vasker det. Det er svakere når det er vått, og må derfor vaskes mer forsiktig enn bomull. Det tåler heller ikke tørketrommel.

Bambus er et ganske nytt tekstil som etter 00-tallet har fått en sterk vekst. Dette er rett og slett viskose markedsført som bambus, eller bambusviskose, med påståtte gunstige miljø- og bruksegenskaper. Bambus krever ingen sprøytemidler, kunstgjødsel eller kunstig vanning. Det finnes flere typer bambus, hvor pandaen er glad i visse typer. Klesmerker bruker derfor gjerne de bambustypene dyret ikke liker å spise.

Flere påstår at bambusviskose har bakteriehemmende effekt, mens andre hevder at det holder seg mykt uten bruk av tøymykner – og derfor er ideelt for personer med sensitiv hud eller hudallergier. Samtidig har debatten om bambustekstil faktisk er miljøvennlig rast flere ganger. For selv om det stammer fra bambuscellulose, må en ofte tilsette kjemikalier for å gjøre det harde materialet om til myke tekstiler.

Nye fibre

Nytenkende hoder verden over prøver stadig å finne på nye måter å lage tekstiler på som ikke skader kloden vår – blant annet hentet fra frukten og grønnsakenes rike.

Det norske motemerket Søster Studio har for eksempel laget skinnklær fra epleskinn. Ved å bruke kompostavfall fra epleproduksjon i Tyrol har en klart å lage et tekstil som ser ut som og føles som skinn, mens som lages fra noe som uansett skulle bli til søppel.

Det er også blitt laget tekstiler fra blant annet ananas, banan og sopp. Det franske luksusmerket Hermès har for eksempel laget en håndveske av sopp. Igjen kan en stille spørsmål rundt hvor mye kjemikalier som skal til for å produsere de nye fibrene. Disse tekstilene er under stadig utvikling, og det blir spennende å følge med på dette i årene fremover.

Kilder: Sewport, Sømsenteret, Store Norske Leksikon.